3.5. Tyrkia under ANAP, OYAK og MGK

Mens de kurdiske områdene ble stadig mer militariserte og preget av åpen krigføring, var folk i den vestlige delen av landet fortsatt opptatt med å bearbeide følgene av militærkuppet i 1980 (NOTE 80). I november 1985 var det fortsatt 15.560 politiske fanger, inkludert medlemmer av politiske partier, fagforeninger, forfattere, journalister, akademikere, kurdere og medlemmer av religiøse grupper. Det var kommet inn 5.000 klager over fangemishandling og mer enn 600 politibetjenter og militære hadde blitt dømt for tortur mot fanger (Imset 1995:27).

3.5.1. Stat-militær-mafia-næringsliv

Det nye regimet hadde ført med seg en enorm konsentrasjon av den politiske og økonomiske makten, med det militær-industrielle komplekset som det avgjørende midtpunktet. Ikke alene var militærfondet OYAK en av de mektigste kapitaleierne i landet fra før; de øverstkommanderende hadde nå også skrevet inn sine privilegier i grunnloven i form av særrettigheter til det Nasjonale Sikkerhetsrådet MGK, pluss at juntalederen general Kenan Evren var blitt president. Med den tidligere verdensbankøkonomen Turgut Özal som frontfigur brukte de anledningen til å overkjøre en rekke tradisjonelle pressgrupper (først og fremst fagbevegelsen, men også i høy grad de mindre næringsdrivende) og til å tvinge gjennom en helt ny økonomisk politikk i tråd med ønskene til de største kapitaleierne (organisert enten i TÜSIAD el. arbeidsgivernes TISK) og de internasjonale finansinstitusjonene (Verdensbanken og IMF).

Utover tiåret var Özals reformer med på å endre Tyrkia fra et jordbruksland til et land med et næringsliv dominert av industri. Jordbrukets andel av BNP falt fra 21,4 til 16,7%, mens industriandelen økte fra 19,8 til 36,2%. Fortsatt var likevel halvparten av arbeidsstyrken sysselsatt i jordbruket. På samme tid (1980-88) vokste eksportinntektene fra US$ 2,9 millioner til US$ 11,7 millioner (Lange 1998:43), og allerede i 1985 var det industriproduktene som stod for 75% av den samlete eksportverdien mot bare 36% i 1980 (Finkel og Sirman 1990:241). Betalingsbalansen ble forbedret, og inflasjonen brakt under relativ kontroll fra et nivå over 100 til et nivå på 30-40%. I disse årene ble det også satset massivt på turisme, som ble en virkelig vekstsektor frem til utbruddet av Golf-krigen i 1990. Deretter gikk veksten noe tilbake, og i de kurdiske områdene døde turismen nærmest ut (med 10% kapasitetsutnytting i 1994). I 1992 ga turismen likevel US$ 3,7 millioner i valutainntekter, og i 1994 levde minst 5 millioner mennesker i Tyrkia enten direkte eller indirekte av inntekter fra turistindustrien (Çelik 1995:60-61,80).

3.5.2. Problemene hoper seg opp

Likevel var det fortsatt store sosiale ulikheter innen landet, kanskje til og med større enn på 1970-tallet (Finkel & Sirman 1990:243). For det første var en rekke kollektive forhandlinger i arbeidslivet blitt utsatt pga. militærinngrepet. Sammen med streikeforbudet betød det et brått fall i reallønnen særlig for industriarbeiderne, og på sikt også for offentlig ansatte (Hale 1994:255-6). I årene 1978-84 var fallet på så mye som 26,6% (Finkel og Sirman 1990:242). For det andre gjorde presset innen jordbrukssektoren at folkevandringen fortsatte som før, dvs. fra landsbygden til de stadig mer overfylte byene eller til utlandet (i 1980 hadde Istanbul f.eks. fortsatt rundt 4,5 millioner innbyggere, men 10 år senere var det mer enn fordoblet og på vei mot uante høyder). Og for det tredje betød liberaliseringen innen lånemarkedet at bankene plutselig ble utsatt for en voldsom konkurranse fra aksjemeklerne som opererte stort sett uregulert. Følgen var at titusener av folk investerte sine sparepenger i aksjer, men allerede i juni 1982 gikk det mot et krakk. Med fallet til en av de mest fremstående meklerne mistet så mye som 220.000 investorer sine innskudd, noe som skapte et enda større press både på småsparerne og på de små- og mellomstore tyrkiske bedriftene (Hale 1994:254-5). Og for det fjerde: Utover tiåret ble dessuten nepotisme, korrupsjon og mafiavirksomhet stadig mer utbredt og førte til en lang rekke offentlige skandaler høyt opp i regjeringspartier og politivesen, særlig utover 90-tallet. I 1996 kom mye av dette brått til overflaten etter den såkalte Susurluk-affæren, som avdekket svært nære bånd mellom regjeringspartiene, mafiakriminalitet og den ytterste høyresiden (NOTE 81). Samtidig var misnøyen fortsatt utbredt med både de gamle og nye partiene, som heller ikke viste seg å leve opp til forventningene etter at de var blitt tillatt igjen fra 1983 (NOTE 82). Ved inngangen til 90-tallet førte dette etterhvert til betydelige forskyvninger i det partipolitiske landskapet etter 10 år med relativ stabilitet: Selv om Turgut Özals nye Moderlandsparti (Anavatan Partisi - ANAP) i en årrekke ble dominerende med over 40% av stemmene (1983-89), fantes det viktige understrømmer som snart skulle komme til overflaten. En kort overgang (1987-91) så det i tillegg nesten ut som om det igjen kunne bli som på 1970-tallet, etter at de gamle politikerne fra før kuppet hadde fått lov å komme tilbake etter en folkeavstemning (NOTE 83). Likevel var det både mye som var velkjent, og mye som var helt nytt:

A) Islamister og fascister

Selv om ANAP trakk stemmer fra alle de tre gamle høyrepartiene (AP, MSP og MHP), var det i lengden ikke mulig å glatte over de fortsatte motsetningene: Småbedriftene i Anatolia følte seg fortsatt overkjørt, og vendte i økende grad tilbake til Erbakan. Det samme gjorde det innflytelsesrike islamske brorskapet Nakshibendi, som opprinnelig hadde vært en av hans viktigste støtter på 70-tallet, men hadde alliert seg med Özal siden kuppet. Mens Erbakan sitt nye Velferdsparti (Refah) følgelig bare fikk 3,2% oppslutning i 1984 var tallet det dobbelte i 1987 (Lange 1998:52-53). Samtidig arbeidet også Türkesh og MHP på å vinne tilbake sine posisjoner, etter en del splittelser på den ytterste høyresiden (NOTE 84). I takt med opptrappingen av krigen mot kurderne har partiet bl.a. klart å gjennomsyre store deler av etterretningsorganisasjonen MIT og ikke minst de paramilitære spesialstyrkene Özel Timler som nærmest utelukkende rekrutterer fra MHP-miljøer (Barkey og Fuller 1998:115). På midten av 90-tallet utgjorde MHP-aktivister sannsynligvis 2/3 av den omfangsrike tyrkiske politistyrken på sammenlagt 120.000 personer (Kürkçü 1997), mens islamister og andre høyrepartier stod for den siste tredjedelen (Yildirim 1995).

Det var på dette tidspunktet at Refah fikk sitt store gjennombrudd blant de fattigste i samfunnet, dvs. ofrene for Özals markedsreformer. Den statlige politikken kom dermed til å virke mot sin hensikt, eller i hvert fall få et uventet utfall: Utover 80-tallet hadde militæret og Özal stått sammen om den såkalte tyrkisk-islamiske syntesen (TIS), som var en målrettet og bevisst plan for å fremme felles tyrkisk nasjonalfølelse ved hjelp av islam (NOTE 85). Hensikten var å bekjempe både venstresiden og kurderne, og å avlede eller kanalisere misnøye gjennom å oppmuntre til en religiøs ramme rundt hverdagen (Lange 1998, Poulton 1997). I stedet endte de opp med en islamististisk bevegelse som arrangerte massedemonstrasjoner for gjeninnføring av muslimsk lovgivning (sharia), som fremmet tanker om et religiøst fellesskap over grensene og sikret seg solid oppslutning blant fattigfolk ved å angripe korrupsjon og sosial urettferdighet. Samtidig har Erbakan beholdt båndene til næringslivet, ikke minst småbedriftene i Anatolia som fikk et oppsving ved utgangen av 1980-tallet ("de anatolske løvene") og gjennom den muslimske arbeidsgiverorganisasjonen MÜSIAD fra 1990 (NOTE 86). Stadig flere ungdommer begynte å gå på bønnelederskolene (Imam Hatip Okullari) for å få religiøs utdanning, og fra midten av 1990-tallet oversteg antallet uteksaminerte bønneledere (515.000 i 1996) mange ganger det virkelige behovet. På det tidspunktet ble skolene også åpnet for kvinner, som imidlertid ikke kan bli bønneledere (Lange 1998:56-57). Mange utdannete islamister fikk nå stillinger i det offentlige, og i 1994 var trolig 700 av de 1500 mest sentrale administratorene i landet Refah-tilhengere. Ved lokalvalget det samme året fikk de nesten 20% av stemmene, og ble dermed det største partiet både i Istanbul og i landet som helhet. Partiet stod også svært sterkt i de kurdiske områdene, bl.a. Diyarbakir (Poulton 1997:192).

Selv om valgforskere har vurdert at bare 1/3 av Refah-velgerne kan betraktes som egentlige islamister med ønsker om en religiøs stat (Lange 1998:34) har det uansett vært en merkbar økning i de religiøse spenningene, ikke minst den religiøst-motiverte volden (NOTE 87). I 1990 var drapstallet 20, noe som ofte har blitt overgått senere. De mest omtalte ofrene har vært sekulære og kritiske journalister, venstreorienterte og kurdere, dvs. motstanderne av en forent og/eller islamsk stat. Volden har imidlertid også gått ut over bl.a. kvinner i vestlige klær, eller personer som ikke har overholdt religiøse høytider (NOTE 88). Det finnes store mørketall, ikke minst antallet "forsvinninger" eller drepte av "ukjente personer". I årene 1991-94 stod den mystiske Hizbullah-gruppen (med antatte politikontakter) f.eks. bak nærmere 1.200 slike drap i de kurdiske områdene (NOTE 89). Endelig har det også vært voldsomme sammenstøt mellom de tradisjonelt venstreorienterte alevi-muslimene, og de tradisjonelt høyreorienterte sunni-muslimene, særlig i mars 1995 (NOTE 90). Heller ikke f.eks. jøder, armenere og gresk-ortodokse har kunnet unngå volden og diskrimineringen, selv om disse mindretallene er svært små (NOTE 91).

Klimaet viste seg å være ideelt for de to høyrepartiene. Ved parlamentsvalget i 1995 gjorde Refah sitt beste valg noen sinne, med hele 21,5% av stemmene (dvs. en fremgang på noen prosentpoeng siden lokalvalget i 1994). Dermed hadde de konsolidert stillingen som det klart største partiet i landet, noe som skapte sjokkbølger langt inn i det tradisjonelt sekulære etablissementet. I 1996 kunne Erbakan til og med danne den første islamistiske regjeringen i republikkens historie, helt frem til det i 1997 var blitt for mye for de kemalistiske generalene: Refah ble forbudt, og Erbakan satt i fengsel.

I mellomtiden har til gjengjeld de klart fascistiske partiene fortsatt sin oppsiktsvekkende fremgang, etter at MHP i 1995 fikk hele 8,3% av stemmene og dermed overgikk sin rekord fra 1977 med 6,4% oppslutning. Selv om dette var et virkelig brakvalg, var det ikke tilstrekkelig til å passere sperregrensen på 10%, dvs. at de mistet sin representasjon i nasjonalforsamlingen (Barkey og Fuller 1998:115). Fra 1995 til 1999 var det derfor opp til MHPs mer islamsk-orienterte konkurrent BBP (en utbrytergruppe fra MHP, kalt det Store Enhetspartiet eller Büyük Birlik Partisi) å forvalte stemmene til ultra-høyrefløyen, etter at de var blitt valgt inn med 7 kandidater på ANAP sine lister. Trass dette ble MHP nærmest katapultert inn i parlamentet igjen i 1999, der de var gått frem til så mye som 18,4 prosent av stemmene.

B) Venstresiden

Det meste av 1980-tallet var en lang ørkenvandring for venstresiden: De fleste partiene var gått i oppløsning og hadde enorme problemer med å bygge seg opp igjen. For det første var samtlige partier forbudt frem til 1983, og deres ledere i fengsel til omkring 1987 eller enda senere. Statsmakten var dessuten blitt mye mer påtrengende enn tidligere, og Amnesty International meldte om systematiske menneskerettsbrudd, tortur, "forsvinninger" og henrettelser uten lov og dom. Utover problemene med å operere under jorden, var det også blitt forbudt for både studenter og offentlig ansatte å være partimedlemmer; dvs. noen av de tradisjonelt viktigste støttegruppene. Endelig befant mange av lederne seg i utlandet uten virkelige bånd til kameratene i hjemlandet. Dermed kom en hel rekke politiske initiativ (f.eks. ulike forsøk på anti-fascistisk samarbeid) sjelden lenger enn papiret som var blitt underskrevet i Vest-Europa (NOTE 92).

Mot slutten av tiåret — dvs. i takt med gjeninnføringen av sivilt styre og løslatelsen av politiske fanger — ble det etterhvert igjen grunnlag for en reorganisering av venstresiden. Særlig i 1987 blomstret det opp nye legale venstretidsskrifter (Yarin, Yeni Cözüm, Caghdas Yol, Gelenek og Toplumsal Kurtulush), og mange av de gamle gruppene dukket opp igjen etter nesten syv års fravær. Noen av dem klarte relativt raskt å ta tilbake igjen sine posisjoner, f.eks. den tidligere Aydinlik-redaktøren Doghu Perincek, denne gangen med sitt nye tidsskrift 2.000’e Doghru ("mot år 2.000") og sitt Isci Partisi (Arbeiderpartiet, kalt Sosyalist Partisi frem til 1990). Ved valget i 1991 fikk IP noe under 100.000 stemmer, selv om de har gått tilbake ved de senere valgene (Orçun 1999).

Andre var imidlertid blitt betydelig mer i villrede, og med Østblokkens sammenbrudd fra rundt 1989 ble særlig de reformistiske (TIP, TSIP) og pro-sovjetiske partiene (TKP, TKEP) rammet av en dyptgående krise. Mens de mest standhaftige brøt ut for å stifte et nytt "forent kommunistparti" TBKP, begynte andre å helt avsverge sin sosialisme og gå inn for partinedlegging (NOTE 93). Heller ikke Albania-partiet TDKP unngikk krisen, selv om de tidligere var en forholdsvis betydelig strømning med en viss innflytelse i fagbevegelsen. Etterhvert har de lagt over alle krefter i det legale partiet deres EMEP (Emeghin Partisi, Arbeidets Parti) pluss dagsavisen Yeni Evrensel, og mener selv at de dermed har klart å gjenvinne i hvert fall en del av sine tidligere posisjoner. Februar 1997 ble forløperen til EMEP forbudt, fordi de hadde tatt til orde for en fredelig løsning på Kurdistan-spørsmålet (NOTE 94). Av de væpnete gruppene var det reelt bare Dev-Sol og det gamle TKP/ML som hadde overlevd, selv om sistnevnte fremdeles bare var konsentrert i Dersim/Tunceli-regionen (NOTE 95) og Dev-Sol i disse årene var hardt plaget av fraksjonsstrid og militære nederlag over for staten (NOTE 96).

Mens den kurdiske oppstanden var ved å bli et regulært folkeopprør og islamistene stod for sitt virkelige gjennombrudd (tett fulgt av fascistene), var den tyrkiske venstrefløyen med andre ord bare en blek skygge av gamle dager. Det var på dette tidspunktet (1991) at regjeringen strammet inn anti-terrorlovene, men gjorde det lovlig å organisere partier med sosialistisk formålsparagraf — for første gangen i republikkens tid. Følgelig var det også duket for diskusjoner om dette var uttrykk for en genuin demokratisering eller om det bare var en felle for å lokke sosialistene frem i lyset.

Likevel var det på ingen måte slutt verken på venstresiden som helhet, eller på dens interne stridigheter. Ved inngangen til 1990-tallet oppstod derimot en rekke nye venstrestrømninger, som ikke tidligere hadde fått fotfeste i republikken: Tidligere var det f.eks. utbredt å kalle Tyrkia for et tilbakeliggende land som først og fremst trengte en borgerligdemokratisk eller "nasjonaldemokratisk" revolusjon. Nå oppstod det grupper i stil med det "arbeideristiske" SIP, som mente at det var blitt mulig med en direkte overgang til sosialismen og at det revolusjonære potensialet på landsbygden var blitt oppbrukt (NOTE 97). Det har også dukket opp et begrenset anarkistmiljø, bl.a. i visse militærnekterkretser og rundt tidsskriftet Apolitika. Utover tiåret har det dessuten også vært samlingstendenser på venstresiden, både blant de legale reformistpartiene og blant de illegale revolusjonære organisasjonene. Dermed har to nye partier sett dagens lys, henholdsvis ÖDP (NOTE 98) og MLKP (NOTE 99). Mens MLKP har fått en viss medvind i undergrunnsmiljøene, har ÖDP klart å trekke til seg representanter for en rekke av de nye sosiale bevegelsene som f.eks. kvinnegrupper, miljøaktivister, militærnektere, menneskerettsaktivister og ikke minst lesbiske og homofile (en kamp som ellers ikke er spesielt fremskreden i Tyrkia). Partiet har i dag 35.000 medlemmer, over 300 lokalkontorer og sympatisører over hele landet og i tillegg en viss oppslutning i fagforbundet til de offentlig ansatte (KESK). Lokalt har de ofte inngått valgsamarbeid med det kurdiske partiet HADEP, men har ellers avholdt seg fra å organisere i de kurdiske områdene (Kürkçüghil 1996, Inprekorr 1998, Orçun 1999). Etterhvert har også Dev-Sol vist sin overlevelsesevne igjen: Etter en blodig splittelse i 1993 valgte flertallet å erklære partibyggingsfasen for overstått, og har deretter opplevd en ny oppblomstring under navnet DHKP-C (Folkets Revolusjonære Frigjøringsparti-Front): I følge deres egne tall gikk 6.000 mennesker under deres paroler på 1. mai i 1993, og 15.000 av 100.000 i 1995. I tillegg har de gjennomført en lang rekke bombeattentater og andre aksjoner, der flere har vakt betydelig oppsikt og bidratt til å slå deres navn fast som en effektiv undergrunnsstyrke. En av deres mest omtalte aksjoner var likvidasjonen av "folkefienden" Özdemir Sabanci, som var en av de mest innflytelsesrike bedriftslederne fra den kanskje mektigste familien i Tyrkia (attentatet fant til og med sted inne på selve Sabanci-sentret).

Et særlig aspekt ved forholdene for venstresiden i Tyrkia er at det til enhver tid er flere titusener av personer som er fengslet pga. "politiske forbrytelser", ut av et samlet antall på 68.700 (Turkish Daily News 17. februar 1999). Dette har også betydd en sterk konsentrasjon av svært viljesterke mennesker, og at fangene etterhvert har klart å oppnå en relativt effektiv organisering bak murene. Dette var slett ikke tilfellet i begynnelsen etter kuppet i 1980, der myndighetene satte absolutt alt inn på å knekke opposisjonen både fysisk, politisk, moralsk og organisatorisk. Svært mange var blitt desillusjonert og hadde gitt opp håpet, etter å ha sett sine kamerater bukke under og selv være blitt utsatt for tortur og generell menneskelig fornedring. De harde vilkårene betød imidlertid også at fangene etterhvert begynte å samle mot til å slå tilbake, f.eks. ved å sette i gang sultestreiker, fangeopprør og i det hele tatt bruke ethvert "pustehull" til å protestere mot den behandlingen som de ble utsatt for: Mens de kurdiske fangene hadde blitt kjent for sine aksjoner allerede i 1982, begynte de tyrkiske til gjengjeld å få et visst gjennomslag fra 1984, etter en 75 dager lang sultestreik mot forsøket på å innføre uniformering av de innsatte. På denne måten kunne fangene av og til å få stoppet enkelttiltak, selv om forholdene er svært varierende fra institusjon til institusjon. I flere fengsler har de f.eks. klart å organisere seg slik at også de nye fangene blir tatt vare på, dvs. tilbudt politiske studier, skolering m.m. Andre steder er det imidlertid fascistene eller mafiagjenger som har kontrollen, og i flere tilfeller har det vært voldsomme sammenstøt etter at noen har blitt utsatt for provokasjoner. På 1990-tallet er det særlig trusselen om å innføre mer bruk av isolasjonsfengsling, som har vært et samlingspunkt for de innsatte. Med mellomrom har det brutt ut omfattende fangeopprør, komplett med barrikader, okkupasjoner og gisseltakinger (Rote Hilfe nr. 4, 1998). I 1995 satte 10.000 fanger i gang en "sultestreik til døden", som sammenlagt varte 69 dager og førte til 12 dødsfall. I begge tilfeller ble det satt inn soldater mot de innsatte (NOTE 100).

C) Kvinnebevegelsen

Noe av det mest nyskapende i landet har nok likevel vært kampen for seksuell frigjøring; først og fremst kvinnebevegelsen, men også spørsmålet om rettigheter til homofile og lesbiske. Utover 1970-tallet var det mange kurdere som mente at venstrepartiene hadde gitt kurderspørsmålet en underordnet rolle, som i praksis bidro til fortsatt diskriminering. Utover 1980-tallet begynte mange kvinner å mene det samme om kvinnespørsmålet, som i hovedsak var blitt ignorert også av venstresiden (NOTE 101). Likevel hadde flere av de nye kvinneaktivistene sin bakgrunn nettopp fra venstrebevegelsen, men dro etterhvert inn helt nye perspektiver som snudde opp-ned på mange tilvante forestillinger om kjønnsroller m.m (NOTE 102).

Noen av dem ble etterhvert også svært kritiske til deres tidligere forbilder f.eks. i øststatene, og hvordan de selv hadde blitt preget av statsbærende ideologier som kemalisme og stalinisme: Kemalismen hadde blitt innpodet bl.a. gjennom skolen, og stalinismen hadde de hentet fra enten Sovjet, Kina eller Albania. Selv om alle disse statene hadde tildels viktige forskjeller og skapte svært mye uenighet på venstresiden, fantes det likevel også viktige ideologiske fellestrekk (i tillegg til at Sovjet under Stalin ble betraktet som en modell for sosialisme, og ikke f.eks. et byråkratisk diktatur, statskapitalisme e.l.): Alle de fire statene hadde på et tidlig tidspunkt etter deres opprettelse gitt kvinnene en viss formell politisk likestilling (Sovjet og Tyrkia allerede på 1920- og 1930-tallet; Albania og Kina på 1950- og 1960-tallet). Dette gjorde at kvinnebevegelsen senere hadde en tendens til å sette likhetstegn mellom kemalisme og feminisme (eller stalinisme og sosialisme/feminisme dersom man var sosialist). Følgelig ble statlig-initierte reformer ovenfra vurdert som viktigere enn kvinnenes selvstendige formulering av sine problemer og løsningsforslag (Tekeli i Finkel og Sirman 1990:270) (NOTE 103). Til forskjell fra dette var den nye feminismen eksplisitt ikke rettet mot staten, men mot samfunnet og da særlig mot familien. I de tilfeller der fokus var på staten, var det som regel for å få staten til å bli mindre restriktiv: Mens kemalistiske kvinner f.eks. protesterte skarpt mot muslimske kvinner som ville bære sjal, mente feministene derimot at staten ikke skulle blande seg inn i religionsfriheten (Finkel og Sirman 1990:285).

Den tradisjonelle forestillingen var med andre ord å fokusere på etableringen av en sterk stat (enten sosialistisk eller kemalistisk), som deretter nærmest automatisk skulle løse problemene som f.eks. kvinneundertrykking m.m. (Tekelig i Finkel og Sirman 1990:275). Endelig var også den politiske kulturen som helhet svært preget av de patriarkalske tankene og livsmønstrene, som hadde vært dominerende frem til da. Til sammen gjorde dette at forsøk på å diskutere særegen kvinneorganisering (eller mannlige arbeideres undertrykking av sine kvinnelige kolleger) raskt ble tatt til inntekt for forsøk på å "splitte arbeiderklassen". Den nye feminismen ble derfor også møtt med en stor skepsis i visse venstremiljøer, og beskyldt for å være kontra-revolusjonær og til og med på grensen til å være fascistisk (Tekeli i Finkel og Sirman 1990:279).

Utover tiåret gikk det likevel mot et gjennombrudd: I 1983 ble den såkalte Kvinnesirklen (Kadin Çevresi) stiftet med grupper i Ankara og Istanbul. De trykte opp hefter og drev mye med rådgivning ut fra formålsparagrafen "å evaluere arbeidet til kvinner, betalt eller ubetalt, innen eller uten for hjemmet". I mars 1986 satte Sirklen i gang en kampanje som samlet 7.000 underskrifter mot diskrimineringen av kvinner. I 1987 fortsatte de med kampanjer mot kvinnemishandling (lansert ved en marsj i Istanbul i mai - den første gatedemonstrasjonen siden 12. september 1980) og en kvinnefestival på høsten (Finkel og Sirman 1990:280). Fra opprinnelig 13 personer var Sirklen blitt en bevegelse med hundrevis av aktive, tusener av sympatisører og en stor presseoppmerksomhet. De eldste kvinnene var nå blitt over 30 år, men opplevde en stor tilstrømning av nye og yngre medlemmer; kvinnelige studenter og deltidsarbeidere som bidro til å radikalisere bevegelsen. Sirklen begynte også å gi ut et nytt tidsskrift (fra 8. mars 1987) for radikal feminisme, kalt Feminist. Både fabrikksarbeidere, funksjonærer, husmødre og kunstnere ble nå med i bevegelsen. 8. mars 1986 besluttet dessuten Føderasjonen av Kvinnesammenslutninger i Tyrkia (den offisielle kemalistiske kvinneorganisasjonen) å feire den internasjonale kvinnedagen, frem for som tidligere den 5. desember (der kvinner hadde fått stemmerett i Tyrkia). Dette bidro til å øke pressevelviljen betydelig (Finkel og Sirman 1990:280-282). Endelig brøt hustruen til Turgut Özal med den tradisjonelt passive rollen til statsministerfruer, bl.a. ved å la seg velge til leder av Stiftelsen for Kvinners Fremme (Tekeli i Finkel og Sirman 1990:283-284).

Trass dette har den tyrkiske kvinnebevegelsen fortsatt ikke klart å bli mer enn et byfenomen, dvs. at den med andre ord heller ikke har klart å få noen særlig oppslutning på den kurdisk-dominerte landsbygden. I følge den offisielle statistikken jobber imidlertid 80% av kvinnene i arbeidsstyrken innen jordbruket, dvs. en sektor som bare i svært liten grad er blitt berørt av modernisering og industrialisering. Dermed har det også vært mulig for en rekke tradisjonelle institusjoner og forestillinger å leve videre, og flere av dem har til og med styrket seg eller dukket opp igjen i løpet av den pågående krigen — først og fremst i forbindelse med den islamske bevegelsen, men også i form av den konservativt orienterte fascismen med sin dyrking av autoriteter som f.eks. militæret og den patriarkalske familien. Og det er ikke noen tvil om at det er de kurdiske kvinnene som har fått merke denne utviklingen hardest (se eget avsnitt 3.6.4.C).

D) Fagbevegelsen

1987 var ikke bare et gjennombruddsår for de gamle politikerne og for kvinnebevegelsen. I tillegg til store studentdemonstrasjoner i april, var det året for den første vellykkete streiken på syv år - en seier som innevarslet at også fagbevegelsen var kommet tilbake: Streiken ble både ledet og gjennomført av underbetalte kvinnelige ansatte ved den tyske supermarkedskjeden Migros. På det tidspunktet var det fortsatt bare mulig å organisere seg i Türk-Ish, ettersom DISK hadde blitt nedlagt i 1980 og først ble tillatt igjen i 1991 (i 1980 hadde DISK over en halv million medlemmer, mens Türk-Ish hadde rundt én million). I mellomtiden var Türk-Ish blitt kastet ut av den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO, fordi de hadde innvilget i å ha en minister i den første militærregjeringen. Utover tiåret gikk de imidlertid sakte, men sikkert stadig lenger i å kreve bedrete arbeidsforhold, selv om de både var hemmet av de generelle hindringene for fagorganiserte og av sine egne selvpålagte begrensninger og ønsker om samarbeid med staten. Migros-streiken var også bare ett av flere eksempler på at lokalavdelinger kunne være betydelig mer radikale enn forbundsledelsen.

Også 1. mai-demonstrasjonene ble større igjen: I 1987 var det bare spredte tiltak, men allerede i 1988 var det 5.000 mennesker på Taksim-plassen. Og etter at markeringene pånytt ble lovlige fra 1992, vokste antallet til 100.000 både i 1995 og 1996. I mellomtiden var det mange arbeidskamper, særlig blant minearbeidere og offentlig ansatte. Mye av frustrasjonen var rettet mot følgene av en rekke regjeringsavtaler med IMF (bl.a. "5. april-pakken" i 1994), dvs. oppsigelser, prisstigning og privatiseringer (NOTE 104). Først i 1995 ble det lov for offentlig ansatte å organisere seg, selv om det fortsatt var forbudt å streike og å stille "politiske krav". Resultatet var likevel at en rekke foreninger det samme året kunne gå sammen for å stifte et nytt forbund for offentlig ansatte, kalt KESK.

Ved utgangen av 90-tallet hadde (har) Tyrkia nærmere 70 millioner innbyggere, der rundt 20 millioner er lønnsarbeidere. Halvparten kommer inn under ulike forsikringsordninger, men det er vanskelig å finne pålitelig informasjon om antallet fagorganiserte. I følge LO-aktuelt nr. 16 (1996) hadde Türk-Ish i 1996 to millioner medlemmer, mens DISK bare hadde 110.000 (derav 50.000 betalende). På få år har dermed KESK sannsynligvis klart å bli den neststørste og i tillegg den mest radikale hovedsammenslutningen: I 1998 hevdet KESK at de organiserte 22 forbund med til sammen 500.000 mennesker, derav 30% kvinner. Som den første hovedsammenslutningen i Tyrkia har KESK dessuten valgt en kvinnelig leder (Kurdistan-Rundbrief nr. 23, 18.11.1998). Og mens DISK flere ganger har valgt en samarbeidslinje over for militæret, har KESK valgt en mye mer frittalende linje. I forhold til kurderspørsmålet har KESK f.eks. ofte protestert mot de store krigskostnadene og vært en fortaler for fred og demokratisering. DISK har på sin side blitt mye mer som Türk-Ish; på deres 10. kongress i 1997 gikk ledelsen f.eks. inn for nedlegging av de ni mest radikale lokalavdelingene i det neststørste medlemsforbundet Genel-Ish (NOTE 105).

Likevel klarte de tre forbundene (sammen med det islamistiske forbundet Hak-Ish) å bli enige om et felles grunnlag for 1. mai-markeringen i 1998. Imidlertid var de revolusjonære organisasjonene utelukket, og da de (først og fremst DHKP-C og MLKP) likevel dukket opp under demonstrasjonen i Istanbul brøt det ut voldsomme gatekamper som fortsatte i flere dager. 256 mennesker ble arrestert og en politistasjon i Istanbul ble sprengt i luften (Dagbladet Arbejderen 5.5.98). 3000 opprørsbetjenter var blitt utkommandert for å holde øye med de opp mot 70.000 demonstrantene. I Diyarbakir var det derimot strengt forbudt å gjennomføre markeringer, men godt 1.000 mennesker satte likevel i gang med en sitt-ned-aksjon (Reuters/Özgürlük 1998) (NOTE 106).